Intervju med Per Johan Lysberg

Vi har tatt en liten prat med en av storspillerne her i landet; Per Johan Lysberg, som har lang fartstid som spiller og sitter med stor kunnskap om hva som rører seg i denne hobbyen. Han er også en fast deltager på Essen-turene, og er gjerne den som sitter lengst om natten, men like fullt tidligst på'n om morran for å rekke messeåpningen! Alltid med et smil om munnen og godt forberedt med et utall regelhefter lest for ankomst til Essen.


Vi er vel blitt kjent gjennom turene til Essen, og har hatt noen hyggelige runder med diverse spill. Du har vel litt over middels interesse for spill, og det naturlige startpunkt vil vel da være å få noen svar på hvor denne interessen kommer fra? Hvilke spill har vært med å forme den?

I grunnen har jeg gjennom hele barndommen vært glad i spill. Jeg og broder’n hadde forholdsvis hyppige spillkvelder hjemme opp til sen ungdomsskole alder. Vi var også så heldige at både bestemødre og foreldre ikke sa nei til et brettspill, og vi kunne ihvertfall ikke da merke om de spilte litt på plikt. Per Johans beste barndomsminne; brettspillet ShippingDet var full skjerpings så snart en var i gang, og vi lærte tidlig både å vinne og tape. Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har spilt Ludo, det var definitivt ikke et spill som slo an. På midten av 70-tallet var det dog en slags boom fra Damm i forhold til å gi ut nye brettspill, og vi skaffet oss alle sammen. Nordsjøoljen, Sheik, Shipping, Økonomi, Vill West, for å nevne de mest kjente. Best minner har jeg vel fra Nordsjøoljen og Shipping. Spesielt Shipping, som både hadde sjekker i ulik valuta og penger, det var stas. Jeg må nevne Monopol også, det var fast inventar fra 7-8 års alderen. Etter hvert gled interessen mer og mer over i sjakk og kortspill generelt. Spesielt lagspill med makker, som Whist og etter hvert Bridge. Men egentlig døde vel interessen litt fra gymnasalder av. Og det ble en lang pause, helt frem til jeg en dag i 1987 tilfeldigvis gikk forbi den gang Spillspesialisten i Pilestredet. Jeg husker øynene falt på et diplomatispill uten terninger satt til like før utbruddet av første verdenskrig. Den åpenbaringen som da fant sted mens jeg leste gjennom reglene, og prøvespilte Diplomacy første gang, har vel mer enn noe annet preget meg i forhold til hobbyen. Fra da av har jeg alltid vært på bittet etter å se på nye spill, og samlingen fra Avalon Hill ble etter hvert betydelig. En booster i forhold til interessen kom senere i 1995, da jeg var på jobbreise til Hilden utenfor Düsseldorf. Rent tilfeldig denne gangen også, så ramlet øynene ned på Settlers i et butikkvindu. Spillet så annerledes ut med kule komponenter (husk at AH stort sett var papp og tabeller) og i tillegg kunne jeg jo få brushet opp skoletysken, siden reglene selvfølgelig var på tysk. Og sånn gikk no dagan, for å si det slik. Dreiningen av interessen over på Euro-spill var definitivt i gang, og er fortsatt høyst levende.

Morsomt det der, PJ, hvordan Avalon Hill har preget så mange av oss som er i ”livets beste alder”, og de fleste har nok kommet til den samme konklusjonen også etter hvert – spillene hadde fantastiske spilldynamikker, men du verden så fylt med tabeller og unntak i reglene at spilletiden ble vel drøy. I tillegg er det nok ganske mange som oppdaget Tyskland i forhold til spill med Settlers. Hva tror du er grunnen til dette og til en viss grad Carcassonne har hatt så formidabel suksess? Hva liker/misliker du med dem?

en gammel kjenning, her i ny utgave; DiplomacyJeg tror grunnen er ganske enkel jeg, fargerike og gode komponenter som blikkfang kombinert med en overkommelig og interaktiv spilletid. Hvis vi ser på de gamle AH spillene var det ikke så mange av de som egentlig virket tiltrekkende med sine små pappbrikker og sannsynlighetstabeller. Ingen, bortsett fra hardcore fans, tenner på slikt. Jeg har lykkes kun med noen få av de blant casual gamers, og de er av de enkleste, Diplomacy (relativt enkel spill-mekanikk), Civilization (frem til halvveis!) og Kremlin (morsomt tema, spesielt på 80-tallet).

Den "tyske bølgen", eller Euro-spill, hadde nettopp sin styrke i at hvem som helst kunne spille de, de var flotte å se til, og for ikke å glemme, de hadde smarte og morsomme spillmekanismer som gjorde at alle spillerne ble involvert uten lange pauser mellom hver gang en gjorde et trekk.

Settlers er og blir for meg et stort spill. Jeg tenderer mot Cities & Knights versjonen, men det er mest fordi jeg liker flere variabler å håndtere innen det kjente Settlers-landskapet. Carcassonne har av en eller annen grunn aldri slått så bra an hos meg. Bevares, spillet fungerer glimrende, men jeg tror jeg hadde fått en annen favoritt blant brikke-legge-spillene når Carcassonne kom, nemlig Euphrat&Tigris. Jeg var kanskje ikke mottagelig for et spill av Carcassonne-typen når det kom, jeg skjønner dog veldig godt at folk liker det.

Men tilbake til din barndom, hvor du fremhever Monopol. Har du noen tanker om hvorfor dette spillet fremdeles står så sterkt i markedet? Det er jo merkelig at et spill som kan ta timevis og samtidig lar spillerne falle fra en etter en fremdeles kan vekke interesse. Personlig mener jeg at det er akkurat det som er noe av styrken til de tyske spillene; relativt kort spilletid, alle er med hele veien, relativt enkle regler men fremdeles intrikate spilldynamikker.

Enig med alt du sier Remo, men knapt noe spill kan slå Monopol i nostalgi og kjære minner. Vi fikk til og med vår kjære mormor med på å spille Monopol, enda hun ikke spilte noe spill egentlig med andre voksne. Men Monopol visste hun hva var. Og dermed bidro hun til at jeg og broder’n fikk gode og kjære minner om akkurat det spillet, enda jeg i dag ikke vil kalle det et godt familiespill engang. Det kan så avgjort fungere som et turneringsspill for voksne, men det er alt for brutalt og kynisk til at barn skal sitte å spille med foreldre og besteforeldre. I dag finnes det et mylder av spill som er mye bedre for den settingen. I tillegg må vi ikke glemme den effekten jevn og stødig markedsføring fra et av verdens største spillforlag gjennom et århundre har hatt for kjennskapen generelt.

Nok om Monopol. Du er jo en erfaren Essen-valfarer, og det blir stadig flere av oss som vender nesen ditover hver høst. Hvordan vil du beskrive turen? Hvorfor burde spillinteresserte ta turen?

Den første Essen-turen var en åpenbaring, jeg tror jeg aldri glemmer det sjokket det nærmest var å møte utstillingshallene i Gruga-Halle. Ikke bare var det paller med nye spill, men også gamle titler bugnet det av. Mens en resten av året kjøper seg noen spill i ny og ne, blir det fort bananas-kjøp I Essen. I dag er det helhetsopplevelsen som teller og er viktig. Det gjelder ikke minst turen nedover, hvor vi fra Oslo drar med Kiel-fergen og utnytter turen best mulig med både spilling og sludring om alt som tenkes kan, dog er mye spillrelatert. I alle år jeg har vært med har det vært svært så god stemning å disse turene, her har alle en særdeles sterk felles interesse. Jeg tror kanskje ikke dette er noe annerledes enn hva det kan være for andre entusiaster. For musikkinteresserte er det sikkert samme stemning på enkelte konserter, vil tippe at en del ser like mye frem til The Gathering hvert år som vi gjør til Essen.

Hvis en er interessert i brett- og kortspill over gjennomsnittet med alt det innebærer, både oppdagingen av nye titler, gjennsyn med gamle titler, det svært så sosiale miljøet på hotellene, virkelig få bruke tiden til bare å fordype seg med spill så er turen til Essen definitivt å anbefale. Av og til kan en få en signatur og en liten prat med noen av toppdesignerne også, og de har absolutt ingen nykker.

Mekka for brettspillere - Den årlige Essen Spiel messenDet er helt sikkert en del felles for alle som har en eller annen interesse, ja, men noe av det som jo er artig med denne hobbyen er at den blir ansett som smal og at få deler den. Det blir da ekstra moro å komme til Essen og dele opplevelsen med 150 000 andre besøkende denne helgen. Det er altså ikke så få allikevel som deler denne interessen…
Har du vurdert andre messer/cons? Eller er Essen det eneste so teller? Hvordan forbereder du deg til turen og har du noen gode råd til noen som eventuelt blir fristet til å ta turen for første gang i år?

Når det gjelder andre cons utenlands så har jeg ikke landet på noen enda. Det kunne nok vært interessant å vært på Nürnberg, men det er jo ingen salgsmesse, men en bransjemesse. Det hadde vært for å sjekke ut nye spill i såfall - og selvsagt spilling på hotellet. Mer interessant er da Alan Moons The Gathering i Columbus - Ohio. Problemet her er jo at det kun er på invitasjon en kan få tilgang, så det er også litt begrensende. Nei, jeg tror jeg vil slå et slag for de etterhvert mange nasjonale cons som arrangeres rundt om det ganske land her på berget. Arcon i Oslo har jeg deltatt, og dels vært arrangør på i snart 19 år, og kommer til å delta igjen. Tidligere var arrangementet litt hellende til bare tunge strategispill ala Avalon Hill og rollespill, men har de siste årene fått stadige fler eurospill på agenden. Det koster ikke mye å delta, det finnes alltid noen å spille med, og det arrangeres et rikholdig sideprogram (film/konkurranser mv). Anbefales på sterkeste! I Trondheim har de norges eldste spillklubb og arrangement, nemlig Hexagon og Hexcon. Hexcon arrangeres over en helg i november, og jeg har prestert og ha haket ut i kalenderen og til og med vært i byen bare for å ha blitt liggende syk hele tiden, skikkelig nedtur! En finner lignende arrangementer i Arendal, Bergen, Bærum (;-) så det mangler ikke på muligheter.

Men altså, tilbake til utgangspunktet, Essen er og blir verdens største spillmesse, ingen over - ingen ved siden av! Et tips er å scanne nettsider om brettspill minst en måned i forkant. Et lite abonnement i Boardgame News gir deg tilgang til alle nyheter på forhånd, med fyldig omtale, bilder, testrunder, og av og til anmeldelser. Denne "katalogen" er et fullstendig must for både nybegynnere og erfarne Essen-pilgrimmer. Her går det an å lage en liten prioriteringsliste, ut fra spilltema, spilldesigner, type spill osv. Mest ut fra at mengden på selve messen er overveldende, men også litt i forhold til å begrense budsjettet.

Ja, det er en del arrangementer her på berget også. Ikke minst så er det faktisk en del interessante samlinger i Sverige også! Men, som en brettspiller så har du vel andre arenaer du spiller i også? Og en annen ting du nevner er jo innkjøpsbudsjetter eksempelvis på Essen-turer. Hvor mye bruker du på denne hobbyen i året?

En ting er jo offisielle arrangementer og messer, en annen ting er selvfølgelig de mer lokale og uformelle samlingene. For 8 år siden trommet vi sammen en vennegruppe på 4 stk, og bestemte oss for en litt spesiell variant av spillekveld. Vi valgte 4 spill som vi spilte turnering i gjennom et helt år. Mao ikke nye spill hele tiden. Det sier seg selv at på slutten av året når alle er virkelig godt inne i reglene og mekanismene så blir det knivskarp konkurranse og mye bra spill. Det er jo da en oppdager hvilke spill som virkelig har dybde, og hvilke som er mer overfladiske. I år spiller vi følgende godbiter; Brass, The Circle, Before the Wind og Guatemala Café. Ellers så har jeg også klart å pushe kvalitetspill på trivelige kollegaer! Nå har det blitt slik at når vi er på felles jobbreiser, så kan det by seg gode anledninger til å banke hverandre i både det ene og det andre, og ihvertfall noen av de har selv gått til innkjøp av opptil flere spill.

Ja, det var de pengene da, måtte du nå spørre om det? I en del år, for ikke så langt tilbake, så brukte jeg sikkert et sted mellom 15-20.000 i året på nye spill. Mye var import fra USA og Tyskland, så frakt og moms utgjorde en god del av summen. Nå er jeg ikke så sikker på at det virkelig er så mye penger i året på en hobby. Med en gang folk hører at en kjøper brettspill for den summen, så heves øyebrynene, men sammenlign med andre hobbyaktiviteter og det blir sånn midt på treet, tror jeg. Nå for tiden har jeg klart å begrense innkjøpene en del, da jeg kjøper billig i Essen, både nye og litt eldre spill, + noen få på begynnelsen av året (nærmere bestemt etter Nürnberg-messen). Nå er det mest plassbegrensning som er avgjørende for hvor mange spill jeg kan stappe inn i kjellerbua. Regelen er at hvis det kommer 20 spill inn, må 20 spill ut, enten ved å gi bort eller selge. Tidligere var det helt utenkelig å selge eller gi bort spill, men nå går det helt greit.

Hehehe… ja, plasshensyn er vel den største ulempen med denne hobbyen, og kombinerer man den med et lite samlergen kan det fort bli litt diskusjoner i heimen :-) Rent økonomisk er det ikke en dyr hobby, spesielt da de fleste kan bli med i en eller annen klubb hvor en vil møte spillere som deg som trolig stadig vil komme drassende med nye spill. Men har du noen klassikere du ikke kan kvitte deg med, og i så fall hvorfor?

Klassikere har vi vet du, selv om jeg egentlig har kastet bort samlegenet. Noen klassikere fra Avalon Hill klarer jeg ikke å kvitte meg med. Det gjelder for Kremlin, Civilization og Diplomacy. Kremlin har både et humoristisk tilsnitt og var tidlig ute med litt mer Euro-stil i mekanismene. I dag vil jeg vel ikke kalle det elegant, men det fungerer absolutt. Civ og Dip vil for all tid være banebrytende spill for meg, og i tillegg blir de spilt nå og da. Har for øvrig merket meg at Hasbro har en jubileumsutgave på gang av Dip, uten at jeg kunne se noen endringer i spillet bortsett fra utseende.

Av Eurospill kommer jeg vel til å beholde rundt regnet 300 av de vel 400 spill jeg har i kjellerboden. Jeg har ihvertfall ikke sett for meg hvordan jeg skulle kunne klare å omsette så mange spill. Ca 100 spill ligger an for utbytting/salg/gi-bort. Vi kan jo kjøre den berømmelige "strandsatt på en fjærn øy"-øvelsen hvor jeg får ta med meg 5 spill (og forutsette at det finnes medspillere i samme situasjon!). De spillene jeg ville ta med hadde blitt følgende: El Grande

1) El Grande (komplett med alle ekspansjoner) - Mitt førstevalg på et virkelig gjennomført Eurospill som er like uforutsebart, spennende, utfordrende, orginalt og fengslende hver gang jeg spiller det.
2) Twilight Struggle - Mitt valg for to spillere, fantastisk bra omsetning av kald-krig epoken, spennende og engasjerende, tematisk sterkt, lett å leve seg inn i.
3) Tikal - Er fan av oppdagelses-spill, og Tikal er ikke bare fargerikt og forseggjort - det har et glimrende system for både uventede oppdagelser og strategi.
4) Ringenes Herre (komplett med alle ekspansjoner) - Fortsatt mitt valg i den vanskelige samarbeids-sjangeren. Dette er nært knyttet til tema, har noen skikkelige orginale mekanismer og ser flott ut!Through the ages
5) Through the Ages - Dette blir valget for Civ-spill, med alle muligheter for oppbygging av eget rike i nær interaksjon med andre spillere. Forholdsvis kort tid tar det også.

Skulle huset stå i flammer om 15 år er det altså disse 5 jeg aller først ville raske med meg ut!

Flott, PJ! Da gjenstår det bare å takke for tiden og alle de gode innspillene. Sees på Spillathon :-)

Selv takk Remo! Og ja, vi ses på Spillathon!

Siste brettspill-kritikker
Settlers of Catan Jr - Årets Barnespill 2014
Newton - Årets Selskapsspill 2014
Magic Tower
Dragonia
Coco loco
Troll trails
Mesterquiz
Wordious
Creativity
Alias Terning
Roskis - Årets Barnespill 2013
Escape - Årets Familiespill 2013
Hvem i all verden? - Årets Selskapsspill 2013
Las Vegas
Enigma
Brettspill-kategorier
-Årets spill vinnere
2 mannsspill
Abstrakt strategi
Barnespill
BSG Anbefaler
Familiespill
Ferdighetspill
Kortspill
Kunnskapsspill
Lett strategi
Selskapsspill
Strategispill
Terningspill
Fritekstsøk
Nyheter
Intervju med Kristian R. A. Østby 2010
Kristian R. A. Østby har igjen fått utgitt et spill, og denne gangen internasjonalt gjennom det nye nederlandske forlaget White Goblin Games. I den anledning må vi jo ta en rask prat med en av Norges ivrigste spillskapere. Les mer

Interview with Andreas Seyfarth
I was introduced to Andreas and Karen Seyfarth at Essen 2008, and met them again on a game evening at Hans im Glück in summer of 2009. As we invited the couple as our guests of honour for Spillathon \'10, we made a litte interview with the everbusy Andreas Seyfarth. Les mer

Intervju med Åse og Henrik Berg 2010
2010 blir et nytt merkeår i norsk brettspillhistorie, med ikke mindre enn 3 nye norske titler på utenlandske forlag. I den anledning ønsket vi å få litt info fra spillskaperparet Åse og Henrik Berg om hva som har skjedd siden Oregon. Les mer